Iben skal på besøk til sine foreldre i Kalundborg sammen med sin baby. Noen dager i forveien har hun avtalt reisetidspunkt med sine foreldre, og hun har på forhånd funnet ut av hvornår toget går fra hovedbanegården i København.Idet Iben skal ut av døren, så oppdager Iben at hennes baby har tisset i bleen. Iben er i tvil om hvorvidt det finnes puslerum i toget, så hun velger å skifte ble på hennes baby før hun forlater hjemmet. Dette forsinker Iben med 20 minutter.
“Nei, for pokker!”, tenker Iben, som nå nå stresset og skyndter seg så mye hun kan. Hun går til busstoppet, og tar første buss. Iben kikker på uren mens hun står på bussen, og irriterer seg nå over at hun ikke har kjøpt billett på forhånd. “Nå ringer jeg og bestiller billett mens jeg først har tid”, tenker Iben for seg selv. Likevel, idèt denne tanken slår henne tenker hun at hun likevel må stå i kø for å avhente billetten. “Jeg tar sjansen og kjøper billett i en automat”, tenker Iben.
Bussen snegler seg gjennom myldretidstrafikken i København, og stanser omsider på hovedbanegården. Iben er nå stresset, og beveger seg målrettet mot en automat på hovedbanegården. Det står kun 1 person foran henne i køen, og Iben er lettet over at køen ikke er for lang. “Excuse me, but could you please help me with this ticket machine”, spør den litt forvirrede personen som står foran. Iben forsøker på sin beste skoleengelsk å hjelpe turisten med å bestille en enkeltbillett til Helsingborg. Etter at turisten har fått sin billett, blir det Iben sin tur til å bestille. Hun kjøper en enkeltbillett for voksen til Kalundborg. “Eii, hvorfor kan man ikke bestille plassbillett på automaten”, tenker Iben, mens hun ser på klokken og konstanterer at hun har 4 minutter til toget går.
Iben haster mot informasjonstavlen hvor hun leter etter hvilket spor toget går fra. Hun finner hurtig at toget går fra spor 8, og går sporenstraks mot elevatoren. Til Ibens store irritasjon og frustrasjon fungerer faktisk ikke elevatoren, men Iben vet heldigvis råd. Hun går mot rulletrappen, og spør første person om hjelp til å holde barnevognen i front mens hun støtter bak. En ung hyggelig fyr hjelper henne meget gjerne, og Iben uttrykker sin store takknemlighet mens de utveksler et par ord på vei ned mot perrongen.
Idèt Iben nesten er nede på perrongen hører hun at konduktøren blåser i fløyten. “Nei!”, tenker Iben, “det er jo mitt tog!”. Hun kommer ned på perrongen, og løper mot toget. “VENT!”, roper hun til konduktøren, og gir tydelig tegn til at hun vil være med på toget. Konduktøren, som er i ferd med å lukke dørene på toget, trer ut av toget. “Nåh, der var du heldig unge dame. Neste gang er det muligens en god idè å komme seg litt tidligere ut av døren”, sier konduktøren. Iben banner høylytt for seg selv mens hun forsøker å ignorerer kommentaren som hun absolutt ikke kan overskue å forsvare seg mot akkurat nå. Konduktøren hjelper henne inn på toget, og Iben takker litt irritert.
Iben setter seg ned på sin plass, og tenker, “ai, hvor er det irriterende at mine togturer alltid skal bli et stressmoment”.
